Min største skrekk!

Sitter og leser om brannen i en tomannsbolig på Cocheplassen i Bamble, fullstendig utbrent. Heldigvis er trolig ingen fysisk skadd. Brannmannskapene fikk etter få minutter kontroll over brannen slik at den ikke spredte seg til en annen tomannsbolig rett ved siden av.

Men!

Hva med den psykiske skaden? En ting er å miste "alt du eier og har" i en brann, selvfølgelig er du glad for at du selv er i live. Det er jo kun materielle ting som er godt tapt. Kun materielle ting.

Det aller meste kan erstattes også. Etter hvert. Men hva med tiden mellom?

Man har altså ikke noe sted å bo. Ikke noe eget. Bo hos venner? Naboer? Hotell? For hvor lang tid?

Det er minnene som sitter i veggen. Borte. Bare negative minner igjen, minner om en brann som ødela alt.

Min største skrekk er at det skal begynne å brenne om natten. Å våkne av at marerittet er i gang, hvis jeg våkner. Orker ikke tenke tanken en gang.

Ei venninne opplevde brann, nattestid. Våknet av at halve huset var overtent, soverommet til sønnen sto i full flamme men heldigvis sov han akkurat denne natten over hos besteforeldre. Snakker om flaks i uflaksen!

Hun og mannen reddet seg ut ved å hoppe ut av vinduet i 2 etasje. Det var et stykke ned, og hun brakk et ben, men det kunne endt så mye verre.

Jeg hadde også hoppet. Selvfølgelig hadde jeg det!

Håper jeg aldri opplever dette...