torsdag 28. mai 2009

Hvorfor gjorde du det?

Vi er mange som har opplevd det på nært hold, et ord så vondt at det nesten ikke kan uttales.

Selvmord.

Får frysninger på ryggen. Får frysninger på hele kroppen. Hvorfor gjorde du det? Hva gjorde livet med deg som fikk deg til å ta den endelige avgjørelsen om å gjøre slutt på livet? Det var et brev. En forklaring om at ingen skulle klandre seg selv. Det var ditt valg. Men hvorfor? Alle de ubesvarte spørsmålene. De vil aldri bli besvart.

3 personer som har vært innom mitt liv har valgt denne løsningen, 2 av de foreldre til klassekamerater fra ungdomstiden. 2 ungdommer som ble sittende "alene" med hodet fullt av spørsmål, og bare en forelder igjen...

Min kjære kusine er den tredje i den dystre statistikken. Det begynner å bli noen år siden nå, men tankene mine går stadig tilbake til den gang. Hun hørte på Aqua`s Aquarius i det øyeblikket hun valgte å ende livet sitt. Den sangen gir meg tårer i øynene ennå.
Hvilken viljestyrke man må ha for å greie å gjennomføre dette? Skulle så gjerne ha snakket med deg, fått en innsikt i denne delen av livet ditt.
Hvorfor?

Et hav av ubesvarte spørsmål, ingen svar vil noensinne komme...



Trenger du noen å snakke med kan kanskje "LEVE - landsforeningen for etterlatte ved selvmord" være en start...

8 kommentarer:

Drea 28. mai 2009 kl. 13:43  

Det er så ufattelig for meg, som er så glad i livet, at noen kan ha det så fælt psykisk at de ikke lenger vil leve. :( Det er trist, skremmende og utrolig vanskelig. En barndomskompis tok livet av seg for et par år siden, og jeg tenker ofte på det. Hvorfor? Var alt virkelig så ille?

Kristin 28. mai 2009 kl. 13:59  

Det er ufattelig for meg og...
I flg LEVE tar ca 500 personer hvert år sitt eget liv. Det er mange fortvilte skjebner og etterlatte med spørsmål bak de tallene...
Det eneste ordet som kommer opp er vel ofte "hvorfor"?

Irene,  28. mai 2009 kl. 17:07  

Ja, det er vanskelig å forstå, Kristin-mor... Har ikke opplevd dette på nært hold selv, men har hørt om flere... Ikke lenge siden en i området her gjorde det, bare et par uker siden. Igjen sitter kona og tre barn...

Kristin 28. mai 2009 kl. 21:02  

Stakkars kone og barn... og resten av familien hans.
Ikke lett å forstå, vi får håpe familien hans har fått svar, og har evnen til å leve videre selv om det er en ufattelig situasjon.
Takk for kommentaren forresten :)

Ann-Mari Andersen 28. mai 2009 kl. 21:41  

det er kjempevanskelig å forstå det.. og det er helt forferdelig for de som blir igjen..
er det slik at når man ikke ser noe som helst annen løsning i en livsituasjon, ingenting, eller mister totalt meningen med livets eksistens? menneskesinnet er komplekst.... huff...

Kristin 28. mai 2009 kl. 22:26  

Man føler seg nok i hvert fall ikke til nytte, ikke til glede for noen, alle negative tanker tar overhånd...

Zara,  4. juni 2009 kl. 01:45  

SELVMORD, et ord så vondt at det nesten ikke kan uttales...
Jeg forstår selvsagt, men...!For enkelte kan det faktisk også være en befrielse at en i familien gjør et slikt valg. Det kan bli starten på noe nytt og bra for de som er igjen. Opplever du at hele familien er iferd med å gå i oppløsning fordi en tyrann og en psykopat rejerer, oppleves det ikke som noe tap, men som en uendelig stor lettelse.
Dette er 20 år siden, personen som gjorde dette valget var min far, og han er ikke savnet et sekund, hverken av kone, sønner eller datter.

Kristin 4. juni 2009 kl. 07:24  

Sett fra den vinkelen forstår jeg også din side Zara, at det kan være en befrielse...

Jeg har plassert min blogg i Lørenfalletnorske bloggkart!

  © Blogger templates Psi by Ourblogtemplates.com 2008

Back to TOP