I det tankefulle hjørnet...

Det er rart med det. Sitter her og tenker, tenker på alt og ingenting. Hvorfor og hvordan livet mitt er blitt slik det er blitt. Høres ut som jeg er 90 år og skal skrive biografien om mitt liv, det skal jeg ikke.

Født og oppvokst i en drabantby i Oslo, Tveita var stedet og jeg stortrivdes. Jeg drømte om dyr. Det var uaktuelt, mamma hadde en gang hatt et marsvin som het Trulte, hun ble allergisk. Trulte gjorde at mamma fikk røde øyne og rennende nese.

Fikk til slutt grini meg til et hamster. Bulle het han. Fikk først Skippy, men han brakk beinet på T-banen hjem, tror vi. Eller når han "datt" ut av esken da vi kom hjem. Hamster med brekt bein ville vi ikke ha så vi dro tilbake og hentet Bulle. Han brakk ikke beinet. Nydelig lite dyr med stor nattlig aktivitet i et hjul. Levde knapt 1 år. Det var kjæledyret mitt.

Tilfeldigheter skal ha det til at jeg møter min bedre halvdel på utestedet Fredville i 1993. Han skulle bare tisse. Jeg satt ved et bord med en venninne og hennes veldig nye kjæreste, glante i veggen, glante på han med det lyse håret. Så kjekk. Jeg glante mer. Han ble brydd og sa "Hei". Vi er sammen ennå. Hvor ville jeg vært og hva ville jeg gjort om han ikke skulle tisse akkurat da?

I 1997 blir livet vårt snudd på hodet da vår kjære datter Elise blir født. Aldri har jeg følt meg så rik som da, aldri har jeg følt meg så liten, så mye ansvar, så mye glede. Hun var den nydeligste av alle, hun var vår.


Sammen med mine to nærmeste er nok mamma min viktigste støtte. Hun stiller opp når det er noe, hun lar høre fra seg, hun er interessert. Hun bryr seg om hvordan jeg har det, spør meg når hun merker noe er galt.

Hun sender meldinger og vi treffes så ofte som mulig. Gjerne en shoppingtur på Tveita-senteret med tilhørende rekesmørbrød og kos.

I Sørum har vi funnet det vi kan kalle hjemme. Vi stortrives og har et miljø rundt oss som er godt. Det er stille og trygt. Vi har stallen med alle de herlige personene som "bor" der. Vi er i alle aldre, vi er en gjeng som trives sammen.

Alt har ikke alltid vært og er ikke alltid enkelt. Noen ganger virker livet hardt og brutalt og man forstår ikke hvorfor ting er som de er. Kanskje forstår, men skjønner ikke.

Det er ikke alt som skal skjønnes, det bare er...

Jeg har det bra jeg, veldig bra...det håper jeg du også har....og takk for at du bryr deg!