Han skulle hatt et høl i veggen...

Det er 20 blå ute, det er iskaldt. Nesehåra krymper seg, det er ikke ofte man føler liv i nesa, men når det er 20 blå, da kjenner man liv også der. Da kjenner man at man har hår i nesa. Ingen ok følelse, men alle har hår i nesa.

På soverommet skal det være kaldt i følge min bedre halvdel. "Det er mye bedre å legge seg i et kaldt rom", sier han. "Jeg sover mye bedre", sier han. "Det er fint for deg og, da snorker jeg mindre", sier han.
Jeg svarer med å si at han burde hatt et høl i veggen som vi kunne dytta han ut i. Så kunne vi trukket han inn igjen når rimfrosten sto ut av nesa på han. Da kunne vi ha satt på varmeovnen på soverommet. Jeg trenger ikke 20 grader når jeg skal sove, men over 10 hadde vært greit.

For noen år siden kjøpte han varmeteppe til meg. Jeg tuller meg inn i god og varm dyne hver kveld. Han hutrer mens han knekker dyna rundt seg. "Det blir fort varmt", sier han. Jeg er ikke enig. Jeg fikk varmeteppe fordi han ble enda kaldere når mine iskalde hender og iskalde tær fant veien under hans dyne, til hans varme kropp, da ble jeg varm, og varme fingre og tær trakk seg etterhvert tilbake til egen dyne. Da var han fortsatt kald. Da kom varmeteppe, på julaften. Jeg ble glad, nå fryser jeg ikke lenger. Men det hender jeg kjenner nesehåra fortsatt, for kaldt skal det være. Helst under 10.

Jeg fyrer i peisen i stua. Godt og varmt. Sikkert 28 røde grader. Han sitter og svetter, ser på meg med bedende øyne når jeg sier: "vi tåler en kubbe til". Han er ikke enig. Men i stua har jeg siste ordet. "Kle på deg", sier han. "Kle av deg", sier jeg. Han kler av seg. Jeg sitter da ikke i egen stue med sau på kroppen? Ullundertøy er et annet ord, det er for utebruk, der man skal ha på seg klær, mye klær.

I dag er jeg alene. Det er varmt og godt. Kanskje litt for varmt, men klage skal jeg ikke. Jeg fyrer til krampa tar meg og ser på gradestokken, fortsatt 2o blå, jeg tåler nok en kubbe til i før jeg tasser ned til det kalde rommet uten varmeovn, men med varmeteppe......