Flaks, eller uflaks?

Jeg har blitt hestejente i voksen alder, alt takket være datter`n vår Elise som begynte å si hest før hun kastet bleia. Da hun var 5 år begynte hun på rideskole, og da hun var 10 år kjøpte vi egen hest. Har aldri angret, selv om "all" vår tid tilbringes i stallen. Der har vi gode venner med like interesser, og som innflytter på et lite tettsted gjorde dette at jeg fikk et godt nettverk i nærmiljøet.

Å drive med hest er en risikosport. Vi vet det alle, men vi kan ikke tenke på det. Vi tenker litt på det allikevel. Noen har blitt kastet av. Noen har blitt tråkket på. Noen har blitt bitt. Men det hører til sjeldenhetene, som regel blir man hverken kastet av, tråkket på eller bitt. Som regel er det bare kos og moro, og man lærer seg å tyde hestens språk, i hvert fall til en viss grad. Man ser når den er fornøyd, og når den ikke er fornøyd.

På stevner er det ekstra spennende, datter`n vår elsker å være på stevner. Konkurranseinstinktet er på topp, det er høy konsentrasjon og nervøsitet både hos rytter og hest. Hester kan faktisk være utrolig nervøse. Jeg har opplevd en hest som måtte ha sin beste venn inne på banen under et sprangstevne før den turte å hoppe.......utrolig, men sant!

Jeg fikk gåsehud da jeg så opptaket av paradeoppvisningen i Reykjavik i dag.

11 hester og ryttere skulle avslutte en flott konkurransedag med parade på isen. Isen brister, det blir en kamp på liv og død, og livet vinner. Videoen av kjempende hester og mennesker som gjør alt for å hjelpe er sterk.

Noen ganger kan man lure på om det er flaks eller uflaks, det viktigste er uansett at det gikk bra med alle.