Liv og død...

Har akkurat hatt en veldig trist telefonsamtale med mamma`n min. Sussen er død. Katten til mamma. Dronningen av Tveita har trukket sine siste åndedrag i dag, 14 år gammel, ville blitt 15 nå i April. Onkelen min er på vei for å hente henne, og gravlegge henne...

Vi vet jo alle at dyr ikke lever lenger enn oss, med mindre man kjøper seg en skilpadde. De kan bli steingamle har jeg hørt. Katter blir ikke steingamle, 14 år er en god alder på en katt. Sussen har levd et godt liv, ikke alle katter kan skryte av å få servert fersk torsk hver dag. Det fikk Sussen.

Hun var veldig godt selskap for mamma i alle år men jeg husker vi måtte overtale henne til å ta i mot henne. I utgangspunktet ville nok ikke mamma ha dyr, men så ble det nok litt stusselig når jeg flyttet ut, og etter et aldri så lite besøk hos oss hvor hun fikk se 5 små nøster var hun "solgt". Sussen ble nemlig født hjemme hos oss, og Gråtass, hennes bror, kommer fortsatt innom oss for en matbit selv om han har funnet et bedre sted å bo borti veien, han likte ikke hunden vi skaffet oss......

Det er forferdelig vondt når kjæledyrene dør, alt blir stille, alt blir tomt. Rydde vekk alt. Etter noen dager greier man kanskje å tenke på alt det positive ved å ha dyr. Selskapet. Kosen. Savnet. Noen ganger blir savnet så stort at man skaffer seg et nytt dyr, ingen erstatning, men et nytt liv å ta vare på. Andre ganger synes man det er godt å ha friheten til å reise dit man vil, gjøre det man vil, uten å tenke på ansvaret man har når man har et dyr.

Vi har hund, katt og hest. Orker ikke tenke tanken på at de en gang skal bli borte, men jeg vet det vil skje. Er ikke forberedt, tror ikke man greier å forberede seg på det.

Uansett hvor trist det må bli ville jeg aldri vært årene med de foruten....