I det tankefulle hjørnet...

Det er rart med det. Sitter her og tenker, tenker på alt og ingenting. Hvorfor og hvordan livet mitt er blitt slik det er blitt. Høres ut som jeg er 90 år og skal skrive biografien om mitt liv, det skal jeg ikke.

Født og oppvokst i en drabantby i Oslo, Tveita var stedet og jeg stortrivdes. Jeg drømte om dyr. Det var uaktuelt, mamma hadde en gang hatt et marsvin som het Trulte, hun ble allergisk. Trulte gjorde at mamma fikk røde øyne og rennende nese.

Fikk til slutt grini meg til et hamster. Bulle het han. Fikk først Skippy, men han brakk beinet på T-banen hjem, tror vi. Eller når han "datt" ut av esken da vi kom hjem. Hamster med brekt bein ville vi ikke ha så vi dro tilbake og hentet Bulle. Han brakk ikke beinet. Nydelig lite dyr med stor nattlig aktivitet i et hjul. Levde knapt 1 år. Det var kjæledyret mitt.

Tilfeldigheter skal ha det til at jeg møter min bedre halvdel på utestedet Fredville i 1993. Han skulle bare tisse. Jeg satt ved et bord med en venninne og hennes veldig nye kjæreste, glante i veggen, glante på han med det lyse håret. Så kjekk. Jeg glante mer. Han ble brydd og sa "Hei". Vi er sammen ennå. Hvor ville jeg vært og hva ville jeg gjort om han ikke skulle tisse akkurat da?

I 1997 blir livet vårt snudd på hodet da vår kjære datter Elise blir født. Aldri har jeg følt meg så rik som da, aldri har jeg følt meg så liten, så mye ansvar, så mye glede. Hun var den nydeligste av alle, hun var vår.


Sammen med mine to nærmeste er nok mamma min viktigste støtte. Hun stiller opp når det er noe, hun lar høre fra seg, hun er interessert. Hun bryr seg om hvordan jeg har det, spør meg når hun merker noe er galt.

Hun sender meldinger og vi treffes så ofte som mulig. Gjerne en shoppingtur på Tveita-senteret med tilhørende rekesmørbrød og kos.

I Sørum har vi funnet det vi kan kalle hjemme. Vi stortrives og har et miljø rundt oss som er godt. Det er stille og trygt. Vi har stallen med alle de herlige personene som "bor" der. Vi er i alle aldre, vi er en gjeng som trives sammen.

Alt har ikke alltid vært og er ikke alltid enkelt. Noen ganger virker livet hardt og brutalt og man forstår ikke hvorfor ting er som de er. Kanskje forstår, men skjønner ikke.

Det er ikke alt som skal skjønnes, det bare er...

Jeg har det bra jeg, veldig bra...det håper jeg du også har....og takk for at du bryr deg!

Read more...

En investering i fremtidens drømmer...

Så er det bestemt, ikke akkurat nå altså, men nytt for noen av dere lesere vil jeg tro. Så snart tomta vår på Sørumsand blir solgt skal vi kjøpe oss en hest til.

Se mer info her.

I dag har vi go`gutten Zorro, en blanding av fjording og traver, verdens nydeligste men egner seg litt dårlig på hinder over 1meter. Ikke det at det er et problem for meg, jeg hopper ikke hinder, i hvert fall ikke noe over 40cm. I hvert fall ikke ennå.

Jeg har kun ridd litt, gikk på kurs i fjor høst og synes det er utrolig moro, litt skummelt og samtidig spennende. Det har allikevel ikke blitt til at det er jeg som rir, det er Elise som gjør det, og hun gjør det bra. Utrolig flink er hun. Hun startet på rideskole allerede da hun var 5 år så det begynner å bli noen år på hesteryggen.

Drømmen hennes er å delta i ulike cup`er, forhåpentligvis klare å kvalifisere seg til Oslo Horse Show før hun er 16. Det er drømmen, den betyr alt. Hun er 12 år og målet har vært klart i flere år allerede, helt siden vi var på Oslo Horse Show første gang.

Tiden er inne for å hjelpe henne litt på veien. Ny hest. Spranghest. Det er en lang vei frem til eventuell deltakelse i Norges største hesteshow, men hun vet hva hun vil, hun vet det blir vanskelig. Er det noen jeg har tro på skal greie det så er det henne, og det sier jeg ikke kun fordi jeg er den stolte moren, jeg sier det fordi jeg vet hvor flink og hvor målbevisst hun er.

Zorro`gutten skal jeg ri når den tid kommer, det blir mer enn nok utfordring for meg. Det har aldri vært noe tema å selge han, han er gromgutten. Elise har lovet meg å være ridelærer.

La oss alle håpe hun ikke skal ha meg til å sette utfor hindere lik de hun og Zorro hopper i videoen under her..

Read more...

En kopp å holde i...

Så en dokumentar på TV2 i går som rørte meg veldig. "Varmere dager". Den handler om Rikke som er narkoman, hun blir fulgt av et TV team vinteren 2007/2008, en ærlig og skremmende dokumentar om de menneskene de fleste av oss bare går forbi på gata.
Jeg også. Med dårlig samvittighet konstaterte jeg at jeg er lik alle andre man ser i dokumentaren, jeg er lik de som ikke bryr seg, de som går omveier "i tilfelle" de snakker til meg, vil ikke se, vil ikke bry meg. I går brydde jeg meg.

Rikke er ei utrolig varm og god jente som skriver utrolige dikt. Hun bor på gata. Om dagen sitter hun ute med en kopp i hånda, må ha penger til det neste skuddet. Om natta prøver hun å finne et sted og sove. Gjerne der trappene er oppvarmet, det er kaldt å ligge i sovepose, særlig når den er våt.

Med sekk på ryggen og en KIWI-pose i hånda går hun rundt med alt hun eier. Det er ikke mye, kun det mest nødvendige.

17 mai sitter hun utenfor T-baneutgangen, jeg tror det var ved Nasjonalteateret, med koppen i hånda. En stor, grønn regnfrakk er rundt henne, hun har caps. Med bøyd hode ser hun ned, koppen er i hånda, hun ser på alle som går forbi, hun gråter stille. Kanskje tenker hun på alt som kunne vært annerledes, "hvis bare"....

Jeg kjenner klompen i halsen blir større, har lyst til å hente henne og ta henne med hjem. Gi henne mat og drikke, en seng og sove i.

Men, jeg gjør det ikke.

Jeg er akkurat som alle andre. Jeg bryr meg selvfølgelig, men ikke nok. Har jeg tilfeldig noen småpenger i lomma kan jeg legge det i koppen, det har skjedd, men sjelden.

Jeg er en av de som går forbi......

Jeg tenner
en fyrstikk
lar den brenne

Liten flamme
varmer godt

Den bøyer seg
ettersom den blir varmere
Mer nedbrent

Snart når den fingeren
men jeg lar den brenne
Trenger den varmen

At jeg vil få vondt seinere
tenker jeg ikke på
da...

Rikke

(Flere dikt av Rikke på dikt.no under navnet "Erica82")

Read more...

PIN og PUK og sånn...

I`m back!! Takket være et klønete forsøk på å taste inn pin-koden på det mobile bredbåndet slapp jeg å blogge noe som helst i ferien. Fikk da selvfølgelig beskjed om å taste puk-kode isteden og den hadde jeg ikke. Det hører med til historien at jobben rett før ferien byttet teleoperatør...om det er noen unnskyldning? Akk, akk, nå er jeg i gang igjen stakkars dere...!

Ferien er altså over for denne gang. 4 uker med øsende regn og kalde kropper. Litt overdriv kanskje, men jeg var vel i overkant optimistisk da jeg pakket et hav av shortser, t-skjorter og sololje og ga minimalt med plass til de tykke klærne før vi dro på campingen i år.

Heldigvis måtte halvdelen min hjemom etter en uke og med seg på returen var det jakker. Deilig! Det er selvfølgelig bare jeg som er en elendig pakker, jeg tenker ferie og ser sol. Ser på ingen måte regn. Bare sol. Halvdelen min og go`jenta hadde med seg mer enn nok klær, også tykke klær....

Fikk godt med muskler i overarmen av å sveive parasollen opp og igjen etterhvert som regnet kom, og dro, og kom igjen, og dro. Merkelig vær, men litt sol daglig hadde vi faktisk. Det hjelper på humøret i en campingvogn. Det gode ferske brødet de selger på plassen gjorde også sitt til at kiloene jeg greide å bli kvitt før ferien fort la seg på igjen. Det er jeg veldig glad for. Liten valk her og der er bare bra, kan jo ikke se ut som et beinrangel i all evighet heller.


Etter 14 dager pakket vi sammen. Værmeldingen lyste sky og regn hele uka som skulle komme, og da ville vi heller være hjemme. Her ble været faktisk ganske greit og vi fikk både bada og sola oss litt. Ikke minst fikk go`jenta sett pc`n igjen, det var nære på sterke abstinenser mot slutten av uke to.
Litt besøk har det også blitt. Vi fikk feiret svigermors 60 årsdag i Nittedal, vi dro en hel gjeng til Tusenfryd og med Siri og Ingrid Linea dro vi for å finne brudepikekjoler til jentene. Så nydelige :)

Vi har i hvert fall fått slappet ordentlig av. Den flotte nyheten om ny jobb rett før ferien gjorde at ferien ble "ferie", ikke "søke-jobb-i-ferien-ferie". Det var det jeg hadde planlagt. Isteden kunne jeg altså bare slappe av, lese bøker, bade, grille, åpne facebook på mobilen, spille nintendo ds, ahhhh, så herlig!


Jeg håper dere alle har hatt en flott ferie og har fått gjort alt dere har hatt lyst til.
For min del blir det 3 uker til i dagens jobb før jeg starter med noe helt nytt. Gleder meg!!

Read more...